Å overleve er å ikke vite.

Dette er grunnlaget for bekjempelsen av meg. Fordi jeg bevisst har tilegnet meg det. Med viten om at jeg på et tidspunkt ville møte vegger i form av opplagt hat som umuliggjør et videre vennskap med mennesker, etc. Men dermed står vi overfor et problem som handler om Egypt. Fordi hvis Faraoenes hjerte ble spist av kvinnene, og kanskje også menn, da er Farao oppbygningen vanskelig å forestille seg. Det vil si at innsikten fører til en motvilje mot å være konge. En overlevelse over årtusender er en umulighet. Det fører til en ny vinkling på jødenes overlevelse og nedleggelse av Egypt. Mernseptah kan ha angrepet Israel fordi de var begynt å ofre mennesker og spise dem. Det vil si at hans seirsmonument med Mut, Horus, Amon og Seth viser at han visste, men klarte overgangen til noe som må ha ført til en langsommelig nedleggelse. det ble ikke morsomt å spise mennesker lenger for å si det slik. Høykastene i India viser derfor den samme situasjonen, fordi vegetarianisme kan angripes som en psykologisk uvilje mot å vite sin forhistorie. Det er derfor hjertet av Egypt som er angrepet. Men det har dermed vært angrepet i løpet av 4000 år. Og, for å holde kannibalisme innenfor mine fire vegger, kan jeg være den første benyttelsen av det som angrep, kanskje bortsett fra Hitler, som kan ha tvunget jødene til å spise sine slektninger. Positivt sett er det derfor Jesus som blir angrepet. Fordi han må forholde seg til sin forhistorie. Og han kan kun overleve ved å innfinne seg med faktumet at Egypt hadde kannibalisme som en del av sin tradisjon. Det betyr at han også må skjønne at han er indianer. Og Egypts hjerte er derfor ikke Afrika eller noe annet sted på den vestlige eller asiatiske halvkulen.