Night Of The Iguana.

Som sagt er Raw Power med Stooges' konsert i Atlanta problematisk.
Jeg skjønte det da jeg bestemte meg for å lytte til en av sangene.
Det var kun mulig via datamskinens høytallerutgang.
Det vil si datamaskinens ræv.

Det henger sammen med at det er en jødisk utgivelse, med Bowie som medspiller.
I seg selv er ikke konserten farlig, det er konseptet (petterøplekteret etc) som er livsfarlig.

Helt nede på grunnplanet må du først se sammenheng mellom Sid Vicious og Slade som grunnlag for Cd.
Dessuten må du forholde deg til mp3 som en sykdom.
Little Richard henvisningen til konserten fører til en midlertidig nedsabling av Elvis.
Du må avfeie Iggys karriere generelt, men spesielt Instinct og Party.
Party viser at Iggy som jøde hadde vært styrt av underliggende krefter i sin religion og plutselig fant ut at han ville lage en videre karriere av det (ala I-pod). Han skjønner at hans angrep med øyesymbolikk handler om at han heter Eggy The African Reggae Man. Han lager Eggs On Plate, The Endless See. Bang Bang. Osv.
Instinct er et forsøk på å forholde seg til en jødisk kvinne som fortsettelse, Nancy Sprungen.
Men No Fun som svar på Brians Can't Get No Satisfaction og Reeds Take No Prisoners må også forstås.
Det betyr at Luckey Monkeys er en viktig sang, avstått fra og fornektet, men allikevel forståelsen av at Elton John i gorillakostyme er Iggy selv.
Dessuten må du forstå 11 Sept mot King Kong, dvs Zappa og Captain Beefheart, og Yoko Ono.
Dessuten har vi med konserten en oppskjæring og kannibalisme å gjøre.
Rolling Stones. Lunger, hjerte og øyne.
Atlanta som hjerte-henvisning gjør det mulig, men Bowies tilstedeværelse (han kan ha vært involvert i settingen) fører også mot Sweet Virginia og Brown Sugar.
Hendrix står sånn sett sammen med Little Richard og ser at Iggy blir angrepet av en gorilla, med James Williamson som sammenkrøsjende mening.
Dessuten er muslimene tilstede via Brian Jones.
At-ta.
Det igjen fører til at Re er en viktig bestanddel og Sonny Vincent er dermed en Eldorado-artist som klarer å holde Stooges og Ramones (inkludert Hendrix) levende som musikalsk mening i Usa.
Re er egentlig det eneste som lever videre etter det som skjer.
Hendrix ble røkt som en sigarett (død 3 år før).
Johnny Cash viser seg som Fall Some Prison (or whatever).
Dermed er vi framme ved konserten som selve kontinentets død.
Linda McCartney, Nancy Sprungen og Brix Smith er gjenferd fordi en splittelse mellom kontinentene viser seg i dette øyeblikket.
Det er viktig å ta avstand fra Shane MacGowan og Lemmy (og enhver engelsk artist som bor i Usa), ettersom Bowie har gitt ut galskapen med meningen Raw Power Pa Er Rover.
Dessuten er det et dobbeltalbum med henvisning til øyne.
Med en ekstra Dvd for å henvise til Kim Larsens samarbeid med Bowie på det doble livealbumet med Dvd-tillegg og hyllest.
I meningen ligger dermed Kill City som en Dvd.
Meningen er død, og derfor er en Kill City ikke bare mulig, den er virkeligheten for den som ønsker en terminatorvirkelighet.

Derfor må Atantakonserten dels høres på som "Bowie ønsker å drepe deg, høres det bra ut?", men den kan kun forstås mot You Don't Want My Name.
Den 5-cd samlingen henviser til at Atlantakonserten bør man holde seg unna hvis man ønsker å leve.
Men videre er krasjet som ligger i Stooges 1971 (med en senking av et fly med min venninne Dara som videre forklaring) en ønsket utdypning av hvor syk Atlanta konserten egentlig er.